En gang for lenge, lenge siden dro to unge Sioux-indianere ut på bøffeljakt. Da kom det plutselig mot dem en strålende vakker kvinne, kledd i hvitt kalveskinn og med et knytte på ryggen. En av dem ville ta henne til fange, men da han kom nær henne, la en sky seg over dem. Da skyen lettet var det bare bein igjen av ham. Hun sa da til den andre: «Jeg har kommet med et budskap til folket ditt fra Bøffelfolket. Gå og fortell dem at de skal gjøre seg klar til å ta imot meg.»

Neste dag kommer den merkelige kvinnen til leiren, hvor de hadde satt opp en egen tipi til henne. Denne gangen holdt hun den hellige pipen i hånden. Hun viste dem hvordan den skulle brukes ved bønner, og lovte at den ville bringe dem velsignelse og lykke. Så puttet hun pipen i knyttet igjen og ga det til høvdingen for at han skulle ta vare på den. Fra den tid av har knyttet vært det helligste for stammen. Så vandret kvinnen sin vei igjen, men plutselig så de ikke en kvinne, men en hvit bøffel som forsvant bortover prærien.

Fritt oversatt etter en tekst av Katharine Berry Judson som har samlet sammen mange legender fra indianere over hele Amerika
Bildet er gjengitt med tillatelse fra FirstPeopleUs -ikke kopier det, men spør heller om lov hos de

I Japan, år 1235 ble det sett lys på himmelen. Lysene beveget seg i svingende krumspring. På den tiden var dette selvsagt skremmende og en undersøkelse ble iverksatt. Kanskje den aller første vitenskapelige undersøkelse av et ufo-fenomen?

«Det var intet unaturlig i det hele. Det var rett og slett vinden som fikk stjernene til å svaie» slik lød rapporten.

Med datidens kunnskaper var dette en fullstendig logisk forklaring. Nå vet vi at det absolutt ikke ville vært mulig. Men enhver observasjon av noe ukjent blir forklart med de midler man har til rådighet. På samme vis ville et fly fortont seg som noe gudene hadde sendt til jorden for hulemannen.

Hva som egentlig har blitt sett og opplevet gjennom tidene kommer vi nok aldri til å få vite sannheten om. Men det er lov å håpe på det, i mellomtiden må vi nøye oss med å spekulere…

…og spekulering er det vi skal gjøre i denne serien Ufo i Historien her på Silvermoon.

Sangen handler om å gi deler av Australia tilbake til aboriginene, i særdeleshet landet til Pintupiene, de var de siste til å overgi seg til det vi kaller sivilisasjonen. De siste, som egentlig ikke ville gi fra seg landet sitt ble tvunget til det i 1950-60 årene. Noen av de ga seg igjen ut på vandring i 1981 og formet sin egen lille koloni
… les mer om dette (engelsk)

Teksten til sangen:
Out where the river broke
The bloodwood and the desert oak
Holden wrecks and boiling diesels
Steam in forty five degrees

The time has come
To say fair’s fair
To pay the rent
To pay our share

The time has come
A fact’s a fact
It belongs to them
Let’s give it back

How can we dance when our earth is turning?
How do we sleep while our beds are burning?
How can we dance when our earth is turning?
How do we sleep while our beds are burning?

The time has come
To say fair’s fair
To pay the rent
Now, to pay our share

Four wheels scare the cockatoos
From Kintore East to Yuendemu
The western desert lives and breathes
In forty-five degrees

The time has come
To say fair’s fair
To pay the rent
Ah, to pay our share

The time has come (Ow!)
A fact’s a fact
It belongs to them
Let’s give it back

How can we dance when our earth is turning?
How do we sleep while our beds are burning?
How can we dance when our earth is turning?
How do we sleep while our beds are burning?

The time has come
To say fair’s fair
To pay the rent, now
To pay our share

The time has come
A fact’s a fact
It belongs to them
We’re gonna give it back

How can we dance when our earth is turning?
How do we sleep while our beds are burning?

En av de mest spektakulære observasjonen må vel sies å være den fra 1854. Da skal vesenet ha spist en flokk hester som forsøkte å krysse sjøen. God apetitt altså, noe som kan forklares av dens lange lengde på opptil 20 meter.

Men de som så den i 1949 sa den lignet en slange på cirka 10 meter, med en tykkelse på 30-40 cm og en kløftet hale. De fikk mulighet til å studere

En rekonstruksjon, altså ikke et ekte bilde det her

dyret et kvarters tid i kikkert. Fordi det var lang avstand mellom buktningene blir det antatt at det kan være to dyr som ble observert. Koselig med selskap, og ikke minst for å reprodusere seg.

I juli 1959 ble pressemannen RH Miller, sammen med venner, forfulgt av sjøormen en dag de var ute i motorbåt på sjøen. Avstanden var knappe 100 meter, men de snudde båten for å se nærmere gjennom kikkerter. Deres beskrivelse av dyret var at det hadde slangehode med stump nese.

23 juli 1968 koste Ogopogo seg i vannflaten der den lå og fløt bedagelig inntil den ble forstyrret av 5 unge vannskiløpere. Ungdommen kom så nær som 2-3 meter. De beskrev den som 7 meter lang, dekket av blågrønne skjell som glitret i solskinnet. Men den syntes nok at de var et forstyrrende innslag for den dukket brått og etterlot seg et kjølvann av krappe bølger. De unge forsøkte å forfølge den med en fart på 35 knop, likevel klarte Ogopogo å unnslippe.

Kilder:
Verdens største mysterier – Nigel Blundell – 1987
Møte med det uforklarlige – 1984
Wikipedia – engelsk artikkel
Bildet er fra Wikimedia Commons – og deles ihht GNU_Free_Documentation_License

Flere sjøormer? Bunyip – Vanndjevelen i Australia

Árja (ns): Kvinnelig gázzi(ånde)-vesen. Navnet betyr energi, besluttsomhet.

Bárbmoáhkká (ns): Sørger for at alle trekkfuglene kommer vel tilbake fra varmere land, Bárbmu. Får hjelp av Guorga, tranen.

Beaivi (ns)/Biejvve (ls)/Biejjie (ss) : Solen. Soldyrkelsen er viktig i den samiske troen.

Bieggaalmmái (ns): ”Vindmannen” bestemmer vindretningen. Han var blant annet viktig under villreinjakta.

Boaššuáhkká (ns): Gudinne som råder over boaššu og gir jaktlykke. Muligens identisk med Juksáhkká.

Čáhcealmmái (ns)/Tsjaetsieålmaj (ss): ”Vannmannen” råder over innsjøene og fiskene.

Čáhcerávga/guovdi (ns): Bor i elva eller havet. Brukes til å skremme barna, som en del av barneoppdragelsen.

Čahkálakkat (ns) : Tsjakkalaggene bor ved kilder. De er små og nakne. I hodet har de legedom og magen er full av sølvpenger. Man kan få tak i legedommen og sølvpengene ved å lure dem og drepe dem.

Fásto-olmmái (gs): Fastemannen. Passer på at samene overholder fastedagene.

Gieddegeašgálgu (ns): Klokt, kvinnelig vesen som bor i utkanten av boplassen og som man kan henvende seg til når man har det ekstra vanskelig. Kjent fra nordsamiske områder. I senere tid har gieddegeašgálgu fått den negative betydningen “skravlekjerring”.

Gufihtar (ns): Godvetterne bor i en gufihtarčohkka , ”godvetterhaug”. Godvetterne lokker til seg unger, og barna må ikke spise eller drikke noe mens de er inne i haugene, for da kommer de aldri ut igjen. Les eventyr om godvetter her.

Guolleipmil (ns): ”Fiskeguden” råder over fisket. Mange offersteiner ved vann, sjø og elver kalles Guolleipmil.

Hálddit (ns): Beskytter dyr og planter og råder over områder i naturen. Noen ganger representert med seider.

Ipmel/Ibmil/Jubmel/Jupmele (gs): Noen noaider mente at Raedieaehtjie og Raediegiedtie var den samme, nemlig Ipmel/Ibmil. Han regnes som den høyeste gud. Under kristningen adopterte misjonærene navnet Ipmel/Ibmil, og det ble det samiske navnet på den kristne Gud.

Jábmiidáhkká (ns)/Jábbmeáhkká (ls)/Jaemiehaahka (ss): Dødsgudinnen som hersker i dødsriket Jábmiidáibmu.

Jámiš (ns): Avdøde som bor under jorden.

Joeksaahka (ss)/Juksáhkká (ns/ls): ”Bue-” eller ”børsegudinnen”. Bor i boaššu, den hellige delen av boligen bak ildstedet. Delaktig når barn skapes. Kan skape et ufødt barn om til gutt.

Kirvaradien (gs)/Tjåervieraeie (ss): ”Hornråderen”.

Leaibealmmái (ns)/Liejbålmaj (ls)/Liejpålmaj (ss): ”Oldertremannen”. Jaktens gud, råder over skogens ville dyr. Mottar offer før bjørnejakt for å beskytte jegerne. Oldertreet betraktes som hellig. Den røde fargen fra barken ble blant annet brukt til å male på trommene, og saften ble sprutet på hjemvendte bjørnejegere.

Mailmenraedie: Máilbmi (ns)+raedie(ss) =Verdens rådende.

Maadteraahkas (ss)/Máhtáráhkká (ns/ls): ”Urmoderen” eller ”oldemor”. Mor til de tre gudinnene Sáhráhkká, Juksáhkká og Uksáhkká. Delaktig når barn skapes.

Noaidegázzi/sáivugázzi (ns), noaidegadze/saivogadze (gs): Hjelpeånd. Kan oversettes med ”følgesvenn” eller ”selskapsmann”. De kan se ut som små mennesker kledd i fargerike samiske klær. Kan være forfedreånder. De kan velge ut personer som de lærer opp til noaider og følger disse resten av livet, blant annet på sjelereiser. Gázzi kan også gå i arv eller følge med som medgift.

Noaideloddi/sáivoloddi, noaideguolli/sáivoguolli og noaidesarvvis/sáivosarvvis (ns):
Noaidene kan ha hjelpeånder i dyreform. Disse kan være en fugl (noaideloddi/sáivoloddi), en fisk (n oaideguolli /sáivoguolli) eller en reinokse (noaidesarvvis /sáivosarvvis ). De sterkeste noaidene har reinokser som hjelpedyr.

Oksaahka (ss)/Uhksáhkká (ns/ls): ”Dørgudinnen”. Bor under dørsstokken og vokter boligen mot alt ondt. Passer på barn i deres første leveår, særlig når de lærer å gå.

Radien kieddi (gs)/Raediegiedtie (ss): Raedieaehtjies sønn.

Radien-acce/-attje (gs)/Raedieaehtjie (ss): Den høyeste guden, urfaderen, den høyeste.

Rananiejte (ss): «Vårjenta», «reinkalvjenta» eller «den grønne jenta». Sørger blant annet for godt reinbeite.

Rohttu (ns): Guden for sykdom og død. Tilhold i et dystert dødsrike, Rohttuáibmu.

Ruđot (ns): Kvinnelige gázzi-vesener. Navnet kan bety ”som gir jammerlåt”.

Serge-edni (gs): Raedieaehtjie eller Ipmels kone. Den som skaper menneskets ånd og fører den til Mátháráhkká når barn skapes.

Stállu (ns): Kjempe eller troll-lignende figur. Barn skremmes med Stállu som en del av barneoppdragelsen. Les eventyr om Stállu.

Storjunkeren (no): Råder over ville dyr, fugler og fisker. Regnet som stedfortreder for den øverste guden, Tiermes.

Saajve/saajveolmai (ss), saivo/saivo-olmai (gs): Ånder knyttet til hellige fjell som også kalles saajve (saivo) eller ”arvefjell”. Den som eier saajve har hjelpedyr til tjeneste, se under.

Saaraahka (ss)/Sáhráhkká (ns/ls): Viktig gudinne i sørsamiske områder. Bor under ildstedet. Gis offer av alt som kan drikkes. Viktig når barn skapes. Hjelper kvinner ved menstruasjon og fødsler. Barn ble døpt i Sáráhkkás navn.

Tiermes (gs)/ Dierpmis (ns)/Bájanolmmái (ns)/Aijeke (gs)/Átjek (ls)/Horagalles (gs)/Hovrengaellies (ss)/ Thor: Forskjellige navn på tordenguden. Råder over menneskenes liv og død. Mennenes viktigste gud. Symbolisert med en hammer eller en bue, regnbuen. Guden kan fremkalle torden, drepe troll, bidra til hevn og forhindre uønsket besøk.

Ulddat (ns): Underjordiske i menneskeskikkelse. Holder til i spesielle fjell.

Listen er gjengitt med velvillig tillatelse av Eilif Reidar Moan

Edderkoppen tegnet opp en linje av mel fra nord til sør, så tegnet han en til som krysset den første, fra øst til vest. På hver side av den første linja plasserte han to små pakker. Det var to verdifulle pakker, skjønt ingen vet hva som var i dem, unntatt edderkoppen. Han satte seg ned ved siden av pakkene og begynte å synge. Musikken var lav og søt og de to pakkene akkompagnerte han ved å riste på seg som rangler. Plutselig sprang det opp to kvinner, en fra hver pakke.

På kort tid begynte det å komme folk til, de vandret rundt. Så kom dyrene, fuglene og insektene, edderkoppen fortsatte å synge inntil han hadde kreert alt levende på jord.

Men det fantes ikke lys, og etter hvert som det ble mange mennesker ble faren for at de skulle tråkke hverandre ned større. De to første kvinnene, var urmødrene for alt. Den ene het Utset, og hun var urmoder for alle indianere. Den andre var Nå-Utset og hun var urmoder for alle andre nasjonaliteter. Mens det fortsatt var mørkt delte edderkoppen folket inn i klaner. Noen ble Korn klanen, de var de første av alle. Andre fikk vite at de tilhørte coyote klanen, noen var bjørneklanen og ørneklanen, og mange andre klaner.

Etter at edderkoppen var nesten ferdig med å lage jorden, Ha-arts, syntes han det ville være fint å ha regn til å vanne den. Så han lagde Skyfolket, Lynfolket, Tordenfolket og Regnbuefolket for at dem skulle hjelpe jordfolkene på Ha-arts. Han delte også opp disse slik at de har hvert sitt gigant tre som bolig.

Det var fortsatt mørkt, men menneskene på jorden lagde seg hus ved å grave i jorden. De kunne ikke få til noe bedre for de kunne jo ikke se noen ting. Etter kort tid snakket Utset og Nå-Utset med hverandre og kom til:

”Vi vil lage lys, så menneskene våre kan se. Vi kan ikke fortelle dem det nå, men i morgen vil det være en god dag.” ”Nå er alt dekket av mørket, men etter en stund vil vi ha lys!”

Så lagde de to urmødrene, inspirert av Sussistinnako, edderkoppen, solen av hvite skjell, turkiser, røde steiner og abaloneskjell. Etter å ha laget solen bar de ham til øst. Der måtte ligge på jorden om natten, for det var ingen hus der, og det var jo mørkt. Neste dag tok de solen med på toppen av et høyt fjell og slapp han ned på baksiden. Etter litt tid begynte han å stige. Når menneskene så han ble de glade.

Mens solen var langt borte var ansiktet hans blått, ettersom han kom nærmere ble ansiktet klarere. Likevel så de ikke solen selv, bare en stor maske som dekket hele kroppen hans.

Menneskene kunne nå se at jorden var stor og landet var vakkert. Når de to mødrene vendte tilbake til menneskene sa de: ”Vi er Mødrene for alt!”

Solen lyste opp verden hele dagen, men det var ikke noe lys om natten. Så de to urmødrene tok en stor svart stein, mange gule steiner, turkiser og en rød stein for å lage månen. Slik at jorden også kunne være opplyst om natten. Men månen reiste langsomt over himmel velvingen. Og det var ikke bestandig han ga noe lys heller. Urmødrene lagde da Stjernefolket og gjorde øynene deres store og skinnende med hvite krystaller slik at de kunne lyse opp jorden.

Fritt oversatt etter en tekst av Katharine Berry Judson som har samlet sammen mange legender fra indianere over hele Amerika. Denne stammer fra New Mexico.

Yanomami, som også kalles yanomama og yanomamo er et urfolk uten skriftspråk. De har mange dialekter blant de ulike stammene. Lingvistene mener at språket deres er unikt og opprinnelsen er ukjent.

Blant yanomamiene, og da særlig de voksne er det tabu å uttale en person sitt navn, særlig sterkt blir dette tabuet når personen er død. Så hvis en av de f.eks har hatt navnet Torden i live så vil selv ikke det å nevne tordenvær være tillatt når personen Torden dør.

Likeså har de en stor skepsis til fotografering, særlig det å se bilder av seg selv kan de reagere sterkt på. Denne skepsisen deler de med mange andre urfolk. De tror at det er sjelen som avbildes og fanges av et kamera.

Mange yanomami-stammer lever som halvnomader. De er bofaste og dyrker jorden rundt sitt område så lenge det er praktisk mulig. Men på sikt vil en boplass ikke kunne gi de nok mat. Viltet i nærområdet blir borte og de spiselige plantene trenger en «friperiode» for å kunne vokse opp igjen. Da legger hele stammen ut på vandring til alternative tilholdssteder eller bare vandrer i jungelen en måned eller to.

I mellomtiden tar termitter, maur og gjødselsbiller seg av renholdet på boplassen deres. Boligene til yanomamiene er i forhold til vår vestlige standard veldig spesiell. Hele stammen, noe som gjerne er mellom 50-200 individer, bor under samme tak i en shapono. Et stort sirkelformet hus på 20-50 meter i diameter, bygget av tømmer og med bladtak. Hver familiegruppe har der sitt eget leirbål hvor de henger opp hengekøyene sine.

De lever et liv som for oss kan virke bekymringsløst, uten materielle goder i mengder, men siden 1970-tallet har de vært truet av gullgravervirksomhet, gjerne av det lovløse slaget. De skyves vekk fra sine naturlige leveområder, smittes med sykdommer de ikke har motstandsdyktighet mot, viltet i skogene deres forsvinner fordi skogene hogges ned, elvene forsøples, alt bare fordi vesten vil berike seg selv.

Som de fleste naturfolk har de innhøstingsfester, da inviteres nabolandsbyene på besøk. På disse festene knyttes viktige handelsbånd stammene imellom. Overgangsritualer, som når jentene får sin første menstruasjon finnes også.

Religionen er sjamanistisk, de har naturguder som andre urfolk. En sjaman setter seg i transe via et narkotisk stoff som blåses inn i nesen av en medhjelper. Bare menn kan være sjamaner i dette samfunnet, likeledes er det klare kjønnsskiller i festlighetene, kvinner og menn har forskjellige oppgaver.

Føler du for å lære mer om yanomamiene anbefales:
Boka: Inn i jungelen – Kenneth Good – Aventura forlag 1991
Norsk wikipedia
Engelsk wikipedia

Massemord på urfolk i Amazonas – artikkelen som ansporet dette innlegget (i tillegg til boka til Kenneth Good)
Regnskogfondet har også en artikkel om dette massemordet

Yanomamiene er ikke det eneste truede urfolket i verden, akkurat nå (september 2012) pågår det en kampanje for å redde et annet av Brasils urfolk, awaene. Signer gjerne oppropet her Der kan du også lese mer om awaene og andre stammer.

I noen sagn er det et par mennesker som overlever, andre ganger er det mennesker og dyr, og det hender at menneskene blir fullstendig utslettet.

Fra norrøn historie:
Odin, Vilje og Ve har drept urvesenet Yme og skapt verden av hans kropp. De har også skapt de første menneskene, Ask og Embla. Men de eneste som berger seg unna blodstrømmen fra Yme, som oversvømmer alt, er Bergjelme og kona hans. De har brukt en melkiste som båt og er de eneste overlevende.

Samisk:
Den onde Månen ønsker å ta herredømmet fra den gode Sola som Jubmel har satt til å styre verden. Soldatteren og hennes mann må gi tapt for Månedatteren og hennes mann. Jubmel bllir rasende. Menneskene flykter, men drukner hjelpeløse i urtidssjøene.

Mellom-Amerika:
Hurakan, som skapte verden og menneskene, sendte en syndeflod fordi han ikke var fornøyd med hvordan menneskene oppførte seg. Alle mennesker druknet, men slektningene deres, apekattene i trærne klarte seg.

Og vi menneskene stammer jo fra apene

Sumer/Gilgamesj:
Gilgamesj var konge av Uruk i Sumer. Han møtte en konge som het Utnapishtim som hadde overlevd flommen. Han hadde fått varsel av gudene, derfor bygde han en båt som han fylte med all verdens dyr og frø. Så kom en voldsom storm og alt man kunne se var vann. Utnapishtim satte en due fri…

Denne kjenner vi igjen fra Noa og bibelhistorien.

Zoroastisk myte:
Djevelen bestemte seg en dag for å ødelegge Airyana Vaejo – det zoroastriske paradis. Der ble landet dekket av snø og is.

Vikingene trodde på en tid som skulle komme med dårlige avlinger, kriger og snø overalt. Etter kulden ville jorden stå i brann, alt ville brenne bort. Deretter skulle havet stige og alt kom til å stå under vann.

India:
Manu ser en dag en liten fisk i en dam. Fisken er egentlig guden Vishnu som ber Manu beskytte ham mot verdens farer og lover han en flott belønning.

Manu plukker ham opp og slipper han ut i en større dam. Neste dag er fisken blitt større og må flyttes til en innsjø. Den blir snart for stor for den også og Manu må slippe fisken ut i havet.

Som takk varsler Vishnu Manu om at det vil komme en flodbølge og ber ham bygge en god båt, samle frø fra alle jordas planter, samt ta med par av alle dyr ombord. Vishnu lar båten drive over alle hav før han til slutt lar den strande på et fjell i nord.

Kilde: Guder, volver og sjamaner – Kjellrun Fosmark og Åse Moe 1998

Les også:
Deukalion og syndefloden
Den store oversvømmelsen

Zeus sperret Boreas, nordavinden, inne og slapp løs Euros, den våte østavinden. Kornet ble slått til marken og trærne gikk over ende. Poseidon reiste bølgene på havet, elvene gikk over sine bredder, jorda ble revet bort. Mennesker, hus og templer ble tatt av strømmene og feid bort.

Snart var det ikke mulig å se forskjell på land og hav for vannet dekket alt. Alle jordas ville dyr løp side om side for å finne redning. Men vannet fortsatte å stige. Til slutt måtte selv fuglene, som hadde holdt seg svevende gi opp og styrtet ned i bølgene. Oseanet dekket nå jorda.

Deukalion og hans hustru Pyrrha drev rundt i båten de hadde bygget seg på anbefaling av Promotheus (Deukalions far). De traff til slutt Parnassosberget i Fokis. De to tvillingtoppene var det eneste tørre land i Hellas. Det første de gjorde var å be til gudene, særlig Themis.

Langsomt kom jorda frem fra vannet igjen. Gaia strakte seg og jamret over at barna hennes var borte og at kroppen hennes var dekket av søle og mudder.

Da Deukalion så den øde jorda gråt han. «Nå er menneskeheten avhengig av oss» sa han til Pyrrha. «Om jeg bare kunne gjort som min far, forme mennesker av jord og blåse liv i det, men siden dette er Zeus vilje kan vi ikke klage.

De gikk til Themis og ba om råd for hvordan de skulle dempe gudenes vrede og redde menneskeheten fra undergang. Themis ga dem følgende råd: «Gå bort, og mens dere går kaster dere den ærverdige mors knokler på bakken bak dere.»

Lenge stod de rådville og grunnet over dette. Hva kunne det bety? Deukalion tydet det omsider til at gudinnen mente Moder Jord og at knoklene hennes var steiner. Så gikk de bort mens de kastet steiner bak seg.

Når steinene traff marka bak dem mistet de sin hardhet, de forandret seg til statuelignende figurer. Men så ble de etterhvert mer levende, med blod som bruste i årene og kjøtt som la seg over knoklene. Steinene Deukalion kastet ble til menn og Pyrrhas steiner til kvinner. Nå kunne de leve lykkelig videre.

Kilde: Greske guder og helter – Leo Hjortsø 2005

Les gjerne: Den store oversvømmelsen – fra Pimaene (Amerika)