Selv om de er uten skriftspråk har de en rik tradisjon for muntlige overleveringer, noe som ofte gjøres meget nøyaktig. Slik bevares deres fortellinger for ettertiden, blant annet historien om Sirius B. Denne myteomspunnede stjernen har spilt en stor rolle i dogonfolkets religiøse tro.

Deres kunnskap om Sirius B har de hatt i mange hundre år, men første gang de fortalte utenforstående om dette var i 1930-40 årene. Da var en gruppe franske antropologer hos stammen over flere år. Franskmennene var heldige som fikk et innblikk i dogon-folkets mysterier for det er sjelden folk utenfra for slik viten.

Pó Tolo er navnet de bruker om Sirius B, navnet er satt samme av Pó = det minste frøet de kjenner (fingerhirse) og Tolo = stjerne. For dem er den altså «den minste ting som finnes» Dogoene sier også at stjerne er den tyngste, at den er hvit og får i en eliptisk bane med en omløpstid på 50 år. Viten som vi i Vesten først har klart å finne ved hjelp av vår teknologi. Betydningen av Sirius B for dogonene er at «den var den første stjernen Gud skapte og at den er universets akse» Ut av den er all materie og alle sjeler sprunget ut i en innviklet spiralbevegelse som de gir uttrykk for i sine kurvflettinger

At Saturn er omgitt av ringer og at Jupiter har 4 hovedmåner hører også til deres nedarvede viten. Samt at planetene går i omløp rundt solen. Deres astronomiske kunnskap sier de stammer fra Nommos, amfibievesener som ble sendt fra Sirius til Jorden for å hjelpe menneskene

Kunstneriske fremstillinger av Nommos viser fiskelignende vesener, de levde i vann. Og var åndelige veiledere og frelsere. Lignende fortelling finnes også hos babylonerne, om Oannes, amfibievesener som kom til vår planet til menneskehetens beste. Verd å merke seg kan det jo være at babylonerne hevdes å ha den eldste kunnskapen om astronomi.

Sirius B blir også kalt Valpen. Den er en hvit dverg som stråler nesten 10000 ganger svakere enn Sirius. Derfor kan den kun sees gjennom et kraftig teleskop når de to stjernene er lengst fra hverandre under hvert omløp (hvert 50. år)

Kilder:
Møte med det uforklarlige – 1984
Stjerner og Planeter

Wikipedia/Wikimedia commons
Dogonfolket
Bandiagaraklippen
Sirius B

I 1848 i Australia, nærmere bestemt Port Fairy – Victoria meldte australske nybyggere at de hadde fanget et merkelig vesen i en innsjø.

Hodet minte om en kenguru, med lang hals og en rufsete man. Det ble antatt at det var en bunyip, som betyr vanndjevel på auborigiernes språk, et vesen som holder til i avsidesliggende innsjøer og elver. Dessverre er det lenge siden dette skjedde og det finnes lite nedskrevet om det.

Bunyip har en lang tradisjon innen urfolkenes myter der. Men også i våre dager sees de stadig i områdene rundt Lake George og Lake Bathurst. Disse sjøene er beryktet fordi det også finnes andre kryptider som kan observeres der med jevne mellomrom.

Vanndjevelen beskrives på mange forskjellige vis opp igjennom historien. Den skal være stor, men kroppen blir sjelden sett fordi den lever i vann. Noen sier hodet minner om en hest, andre kenguru, den har man som en hest eller den har skjell. De forskjellige tidlige beskrivelser kan like gjerne skyldes at dyret beskrives av mennesker med ulike referanserammer. Noe som styrkes av at en engelskmann og en australier rundt 1850 vil ha totalt differensierte erfaringer med hva som finnes i naturen.

Det som er helt sikkert er at vanndjevelen, bunyipen, har sin opprinnelse i mytene. Der er den blitt brukt til å skremme barna fra å nærme seg vannet alene. For føden til en bunyip var selvsagt mennesker. Utover det finnes det flere historier og kanskje litt fakta, hvem vet?

Husk gjerne på at en myte kan ha sin basis i virkeligheten, finnes det en sjøorm for eksempel?

Kilde: Verdens største mysterier – 1987 og Wikipedia, bildet er fra Wikimedia Commons

Først ut er historien om Lady Lovibond

På Goodwin Sands, sandbanken i Den engelske kanal, har mange skip forlist. Et av disse var Lady Lovibond som gikk på grunn der den 13 februar 1748.

Den tremastede skonnerten hadde forlatt London med kurs for Portugal. Om bord var den nygifte kaptein Simon Peel, hans kone og noen av bryllupsgjestene. I følge sagnet ble Peel drept av styrmannen som var forelsket i bruden, deretter styrte han skuta rett mot sandbankene. Alle ombord druknet.

13 februar 1798, nøyaktig femti år senere, ble skonnerten igjen observert med kurs for Goodwin Sands. En fiskebåt fulgte etter og hørte lyder fra fest og latter. Etter at den atter en gang hadde gått på grunn forsvant den i løse lufta.

I 1848 ble den igjen sett v på samme dag og sted. I 1898 ble observasjoner gjort ved Deal i Kent. Men 13 februar 1948 ble Lady Lovibond sett av Kaptein Bull Prestwick, han fortalte at hun hadde et irriserene grønnskjær over seg.

I 1998 var det ingen som så henne, men kanskje de heller ikke så etter?

En sang laget om Lady Lovibond: http://www.colinreece.co.uk/Lady%20Lovibond.htm

Nostradamus (1503-1566) var nok den som fikk mest omtale for sine spådommer. Disse var skrevet i en verseform som i stor grad åpnet for mulighet for tolkning.

Det skulle komme en krig som gjorde slutt på alle kriger. «En gul rase skulle invadere Europa», og «blod og lik» skulle dekke jorden». Blodbadet ville ende i 1999 og sju måneder, da en redselsfyrste vil komme fra himmelen.

I ettertid har det vært flere påstander om feil i både tolkninger og oversettinger av profetens tilhengere, så vi kan kanskje fortsatt oppleve det ovenstående?

Jeanne Dixon varslet en verdenskrig som skulle begynne i slutten av 1980-årene og med kulminasjon i 1999. Nå vet vi at hun tok feil, selv om hun visstnok hadde mye rett i andre av sine spådommer. Det kan også innvendes at hun kan ha støtta seg til Nostradamus.

Mor Shipton, eller Ursula Southell som hun visstnok het, levde samtidig med Nostradamus, men uten mulighet til å ha blitt påvirket av ham. Hun hadde en rekke forbløffende sikre spådommer. Men særlig er det hun skrev om fremtiden imponerende, husk at hun døde i 1561 og hadde ingen forutsetninger til å tenke seg at dette kunne skje.

«Rundt om i verden skal tanker fly
så hustig som regndråper fra en sky.
Under vann skal mennesker gå,
kjøre,sove, ja snakke òg.
Vogner skal uten hester kjøre,
og ulykker med seg, det vil de føre.
På havet skal jernet vugge opp og ned
like lett som en båt av tre.»

Heldigvis bommet hun på de to følgende linjene:
«Verden forgår og alt folk med den
i nitten hundre og nittien»

Kilde: Verdens største mysterier – 1987
(for ordens skyld gjøres det oppmerksom på at Wikipedia artikkelen om Mor Shipton avviker fra det som her er skrevet. Det har ikke vært mulig å få bekreftet hva som er korrekt informasjon, men linkingen er gjort fordi bokverket neppe er tilgjengelig lenger)
Bildene er fra Wikimedia Commons

Åsgårdsreien - Peter Nicolai Arbo (1872)

Sett forfra er de drabelige og deilige, men bak er de hule som trau eller ospeskryte (hule ospetrær), eller så ser man bare Guros hale. Foran rir Guro (Gudrun) Åsgard, eller som hun også kalles: Guro Rysserova (betyr hestehale). Hun er stor og fæl, hesten hennes er svart og heter Skokse, men i Sigurd Sveins vise kalles den Skerting. Guros mann heter Sigurd. Sigurd er forferdelig gammel, og nå er han blitt så avfeldig at når han skal se, må de hekte opp øynene på ham, og når han skal sove, må de hjelpe ham med å få øyelokkene ned igjen. Sigurds hest heter Grane.

Historie fra Natedal:
Det var en mann fra Natedal som hadde vært i hjartdal og det traff seg at han dro sent hjem på kvelden. Da han kom opp i Ambjørndalen, var det blitt mørkt, og da han kom på Vallar og bort imot Blengsdalen, var det kvareste sommernatten. og ikke en eneste fuglelyd å høre lenger. Som han nå gikk der, ble det en forferdelig støy bak ham, og da han så nærmere etter, var det Åsgardsreia som kom farende. Det larmet av ringlebislene deres og braket av våpnene, og dessuten var det stor tale og trette imellom dem. Gurosfølge knurret for mat. Men hun svarte at de fikk vente til de kom til Natedal. Der skulle de få metta, både de og hestene. – For der er det fredagsbakt brød og søndagsrakt høy, sa hun.
Mannen ble ille ved da han hørte dette, for han forsto godt at det gjalt hans stabbur og hans høylåve. Men nå var reia kommet ham så nær at det ikke var noen tanke på å stikke av. Han sprang da ut av veien og kastet seg baklengs på marken mens han slo hendene ut slik at armene dannet et kors sammen med kroppen. Da Guro kom midt foran ham, stanset hun og ropte: «Hu, sjå det krossmerkid!». Da våget de ikke å ri forbi ham, men gjorde en lang omvei. Da mannen så dette, sto han opp og tok til bens det forteste han kunne. Han fikk et lite forsprang, kom hjem og skyndte seg å tegne korset i gårdsleet og på alle dører. På den måten ble Guro snytt for bevertningen og turde ikke ri til gårds.

Fredag var gamle dager festdag, og da måtte man ikke foreta seg noe larmende, rullende eller svingende arbeide, altså ikke bake flatbrød. På søndagen måtte man naturligvis hverken slå eller rake høy eller foreta noe annet kroppsarbeide. Det som ble gjort mot denne regelen heftet det synd ved, og det hadde trolla makt over. Derfor trøstet Guro følget sitt med at de på Natedal skulle finne fredagsbakt brød og søndagsrakt høy. Og hun hadde vel funnet det også, var det ikke for at mannen hadde fått korset i veien for henne.

En Kviteseid historie
På gården Dalen i Kviteseid kom Åsgardsreia flere ganger. En gang salet hele følget av der og kastet salene på stuetaket. (Note: Dette var nok i gamle dager det alminnelige gjemmestedet for saltøyet, sånn som det ennå er på setrene. Husene var lave og geita nådde ikke opp dit for å gnage).
Siden den gang skjedde det der på gården tid etter annen syv mannefall; det var aldri ro å få om natten for leven og spetakkel og døren til gangen sto aldri igjen hvor godt man låste den.
En gang var folkene der i julegjestebud på Huvestad. Ingen ble igjen hjemme, de hadde låst dørene, men maten sto på bordet slik skikk og bruk er i julen. Da så folkene kom hjem igjen et par dager senere, merket de at Åsgardsreia hadde vært der igjen. De hadde drukket opp alt juleølet og spist drabelig av julekosten, sånn at både kling og kake var gått med. Men det styggeste var at det hang en død mann i åresveiven. Han var numedølskledd og hadde sølvknapper i vesten. Ham hadde Åsgardsreia tatt i Numedal og ført hem med seg, og de hadde antagelig ridd så fort at han var blitt sprengt. (Note: Åresveiven er en enarmet vektstang som består av en stor bjelke som når fra stuehjørnet helt fram over grua midt på gulvet. Bjelken tjener som feste for skåren som bærer gryta over ilden).
Det var en kone på Dalen som het Signe. Hun hørte en gang Åsgardsreia komme farende i luften med rammel og skammel. Hun gikk da ut for å se hvor de tok hen, og oppdaget da at hele ferden styrte rett mot hennes gård, Guro Rysserova foran og alle de andre etter i en lang rekke. Hun sprang da ut på tunet så fort hun kunne og gjorde et kors i alle hjørnene på gårdsrummet. Dermed var Åsgardsreia forhindret fra å komme inn. Hvordan det gikk til eller ikke, skal vi la være usagt, men da hun også gjorde kors i luften mot dem, ble de forvandlet til trekubber som rullet bortover marken. Slik så det ihvertfall ut for Signe, og hun så det ganske tydelig.

Kilde: Heimskringla

Krypende einer fra kysten

Dette eviggrønne bartreet er tvebo som vil si at det er hannblomster på noen, hunnblomster på andre og blomstrer tidlig på sommeren. Bærene som er det de fleste forbinder med einer, vokser på hunntreet. De bruker 2-3 år på å modnes til de blåsvarte bærene vi bruker i viltretter. Derfor vil det alltid finnes på modne og umodne bær på samme busk. Noe som har gitt opphav til forskjellige regler som illustrerer det umulige: ”Når hvert et einerbær blir sort, da giftes alle piker bort”

I folketroen har eineren spilt en stor og viktig rolle. Den har blitt holdt for å være et hellig tre her til lands i uminnelige tider. Faktisk helt frem til våre dager. Eineren ble vernet om og man skulle ikke bryte kvister av den uten å ta noen forholdsregler. Nå gjaldt ikke dette alle einer busker, men særlig de som de underjordiske bodde under.

Noen steder var det så mye liv under eineren at folk som gikk forbi kunne høre skrål og latter. Enkelte ganger også klirring av gull og sølv mynter. Mange er historiene om hvor store skatter som skulle finnes hos de underjordiske under eineren. Men det fortelles aldri om noen som har forsøkt å komme fram til rikdommen. Mon tro om sagnene om hva som ville skje den som krenket eineren hadde så stor kraft at selv den fattigste ikke torde prøve.

Blant de historier som har overlevd frem til vår tid er den om et sommerfjøs som skulle tømres opp. En av mennene manglet en nagle og tok en kvist fra en einer i nærheten. Da døde straks en av grisene. Man kan jo bare tenke seg til hva som kunne ha skjedd om mannen hadde tatt hele buska, huff.

Men eineren kunne brukes til beskyttelse også. Særlig ble bærene ansett som virkningsfulle. Bærene består av tre skjell som vokser sammen på en slik måte at de danner en korsform. Fra norrøn tid ble dette sett på som et merke på Tors hammer, men fra kristen tid ble dette til kristi kors.

Man kunne gå med einerbær i lomma som beskyttelse mot underjordisk og andre onde makter. Noen steder ble einerbær gitt til lammene før de skulle ut på beite om våren, det skulle beskytte mot reven. Kanskje noe å prøve for sauebønder i våre dager også. Det skader i hvert fall ikke.

Det finnes også et sagn om hvordan eineren fikk sin eviggrønne farge. Det var en gang at jomfru Maria kom ut for uvær. Hun søkte først ly under en osp, men den raslet så fælt at hun snart var gjennomvåt. Da sa hun: Hold aldri mer dine blad stille. Og siden har den ikke klart det (derav uttrykket ”Å skjelve som et ospeløv”) Men når hun stilte seg under eineren fikk hun ly og som takk ble eineren velsignet med å alltid ha sin flotte farge.

Bruksområder for Einer: Bær, tørket, brent og malt som kaffe erstatning. Einerbark: tobakkserstatning.

Einerbærte: Appetittvekkende, urindrivende. Sies å være maveregulerende. Og kan drikkes mot hoste. Motvirker gikt og revmatisme. Må ikke brukes ved nyrebetennelse eller graviditet. 1 ts knuste einerbær, 1 kopp kokende vann, trekkes i 10 min.

Tidligere ble eineren brukt mot slangebitt og som beskyttelse mot smittsomme sykdommer. Einerkvister ble brent på ovnen som beskyttelse mot onde ånder og for å holde pesten borte fra huset.

Smaken på de knuste bærene er kraftig og pikant og passer til kjøtt og marinader med sterk smak.

Einerolje som destilleres fra bærene og kvistene brukes som vellukt og aromaolje. Den er en god massasjeolje til vonde ledd og muskler

I magiens verden tilhører eineren retningen sør, elementet er ild og planeten er sola. Dens ånder er troll og tusser, ganske så logisk. Plasser aldri rogn og einer innendørs samtidig, for kampen dem imellom kan forårsake brann. Bland dem heller ikke i amuletter.

Eineren brukes i amuletter mot frykt og angst. Som renserøkelse sammen med andre urter og for å bli kvitt spøkelser. Den er også en del av forretningsrøkelse. Og det sies at einerbær skjerper hjernen så som klarsynt amulett passer den også. Den brukes også i teblandinger for å styrke hukommelsen og konsentrasjonen. Eller i kjærlighetsmagi. En meget allsidig urt i den magiske hverdagen.

For lenge siden, mens røyken fortsatt snirklet seg ut av røykhullene på tipiene kom en kraftig storm. Stormen ristet i tipien. Vinden blåste røyken tilbake ned gjennom røykhullet. Gamle Herren sa til Lille Datter: ”Klatre opp til røykhullet. Be Vind være stille. Stikk armen gjennom røykhullet før du snakker til han.” Lille Datter klatret opp til røykhullet og stakk opp armen sin. Men Lille Datter stakk også opp hodet sitt. Hun ville gjerne se verden. Lille Datter ville se elvene og trærne, det hvite skummet på de Bitre Vannene.

Vinden fanget Lille Datters hår, trakk henne ut av røykhullet og blåste henne ned av fjellet. Han blåste henne over den glatte isen og de store skogene, helt ned til Grisslyenes land. Vinden sammenfiltra håret til Lille Datter og etterlot henne kald og skjelvende utenfor Grisslyenes tipier.

Ganske snart kom Grissly hjem. I de dager gikk Grissly på to bein og bar en stor stav. De kunne snakke som mennesker også. Grissly la ned elgen han hadde drept og plukket opp Lille Datter. Han tok henne med til tipien sin. Der varmet Mor Grissly henne ved bålet og ga henne mat å spise.

Etter hvert ble Lille Datter gift med en av Grisslys sønner. Deres barn ble ikke grisslyer, men mennesker. Derfor bygget grisslyene en egen tipi til Lille datter og barna hennes. Hvite menn kaller tipien Lille Shasta.

Til slutt sendte Mor Grissly en av sønnene sine til Gamle Herren. Hun visste at Lille Datter var hans barn. Men Mor Grissly var redd. Hun ba sønnen fortelle Gamle Herren at Lille Datter var i live.

Når Gamle Herren fikk vite dette klatret han ut av røykhullet. Han løp nedover fjellsiden mot Grisslyenes land. Der han satte føttene smeltet snøen. Den smeltet raskt og snart rant vannet i strie strømmer. Grisslyene stod på rekke og rad for å ønske Gamle Herren velkommen. De sto på to føtter og bar på klubber. Da så Gamle Herren sin datter og hennes barn blant dem. Han så den nye menneskerasen. Gamle Herren ble veldig sint. Han sa til Grisslyene: ”Dere skal aldri snakke mer. Vær tause. Ikke skal dere stå på to heller. Bruk hendene deres som føtter. Dere skal alltid se ned.”

Så slukket Gamle Herren bålet i tipien. Det kom ikke lenger røyk snirklene ut av røykhullet. Han låste fast døren til tipien etter at han først hadde dratt ut alle av den nye menneskerasen. Så tok han Lille Datter med tilbake til sin tipi.

Sånn har det seg at grisslyene nå går på fire ben og ser ned. Kun når de slåss står de på to og bruker forlabbene som knyttnever.

Oversatt fra: Myths and Legends of California and the Old Southwest - Katharine Berry Judson
Oversetter: Cassandra

Fire lys brant i adventskransen. Det var helt stille, så stille at man kunne høre lysene snakke til hverandre.

Det første lyset sukket og sa:
”Mitt navn er fred. Jeg skinner klart, men menneskene vil ikke ha fred, de vil ikke ha meg”.Lyset ble mindre og mindre, til slutt slukket det helt.

Det andre lyset sa:
”Mitt navn er tro. Men jeg er blitt overflødig. Menneskene vil ikke vite av Gud lenger. Det er meningsløst at jeg brenner”. Så slukket det andre lyset.

Bedrøvet og med lav stemme sa det tredje lyset:
Mitt navn er kjærlighet. Jeg eier ikke lenger kraften til å brenne. Menneskene overser meg. De ser bare seg selv og ikke de andre som de skulle elske”. Også det tredje lyset sluknet.

Et barn kom inn i rommet, så på lysene og sa:
”Dere skal da lyse og ikke slukne”, med øynene fulle av tårer. Da hørtes plutselig stemmen til det fjerde lyset: ”vær ikke redd! Så lenge jeg brenner, kan vi tenne de andre lysene igjen. Mitt navn er håp”.

Og barnet tok en flamme fra håpets lys med en fyrstikk og tente igjen alle de andre lysene.

Væren:
Carneol hjelper væren å oppnå resultater
Jaspis gir utholdenhet
Hematitt styrker den kreative siden
Rhodonitt for følelseslivet
Aventurin er værens gode beskytter og den virker beroligende
Andre stener: Bergkrystall – granat – obsidian – onyks – rav – turmalin
Værens farger er rødt og rødtoner

Tyren:
Granat for kreativitet
Rosenkvarts for følelser
Tigerøye reduserer tyrens trass
Ametyst gir beskyttelse og styrker den spirituelle siden, og passer på en tyrs trang til for mye nytelse.
Andre stener: Aventurin – bergkrystall – jade – carneol – korall – malakitt – okseøye – lapis lazuli – turmalin
Tyrens farger er lyse rødtoner, orange, bruntoner

Tvillingene:
Hematitt for å nyttiggjøre seg fantasien
Unakitt beskytter og for følelseslivet
Turkis for å gjøre tanker til ord
Andre stener: Aventurin – agater – bergkrystall – blondeagat – moseagat – malakitt – rhodonitt – tigerøye – akvamarin – citrin
Tvillingenes farger er gul, gulorange, grønn

Krepsen:
Månestein styrker forbindelsen med underbevisstheten og egne følelser
Peridot minsker krepsens hang til å undervurdere seg selv
Aventurin reduserer stress
Rosenkvarts for å uttrykke følelser
Andre steiner: Akvamarin – ametyst – iolitt – kalsedon – korall – onyks – perle – turmalin
Krepsens farger er hvit, grønn

Løven:
Bergkrystall beskytter og hjelper på selvtilliten (noe løver sjelden trenger, men…)
Malakitt for å komme i gang
Granat for å temme lovens virilitet
Sodalitt er beroligende
Andre stener: Jade – jaspis – carneol – onyks – rav – solstein – turmalin – sardonyks
Løvens farger er hvit, gul, gull, rødlig

Jomfruen:
Malakitt beskytter og hjelper til å takle endringer
Aventurin er beroligende, minsker angst og bekymringer
Rosenkvarts for følelser og minske selvkritikk
Andre stener: Agat – ametyst – falkøye – jade – jaspis – carneol – korall – tigerøye – citrin – fluoritt – månestein – peridot
Jomfruens farger er gul, grønn

Vekten:
Månestein for å oppnå sine mål
Lapis lazuli for rettferdighetssansen
Fluoritt for realismen
Rosenkvarts for følelsesforbindelser
Andre steiner: Aventurin – akvamarin – citrin – jaspis – carneol – korall – turkis – turmalin – unakitt
Vektens farger: blå, rød

Skorpionen:
Rhodokrositt for følelseslivet
Tigerøye styrker energien
Malakitt virker fornyende
Jade er beroligende
Andre stener: Agater – ametyst – citrin – falkøye – granat – carneol – hematitt – obsidian – sodalitt – turmalin
Skorpionens farger: svart, rød

Skytten:
Hematitt jordbindende
Ametyst beskyttelse og overnaturlig følsomhet
Sodalitt gir troverdighet og kunnskapstørst
Rhodonitt for følelsesliv og minske stress
Citrin er beroligende
Andre steiner: Malakitt – månestein – lapis lazuli– obsidian – rav – røykkvarts – turkis – zirkon
Skyttens farge: blå

Steinbukken:
Rosenkvarts for følelseslivet
Onyks for økt fleksibilitet
Tigerøye beskytter og reduserer ”stivhet”
Rav er beroligende og healende
Andre steiner: Bergkrystall – hematitt – granat – jaspis – malakitt – obsidian – røykkvarts – turmalin
Steinbukkens farger: grønn, svart

Vannmannen:
Ametyst øker helhetsforståelsen
Falkøye beskytter og øker utholdenhet
Rhodokrositt for følelser
Turkis for taleevne
Azuritt er beroligende
Andre steiner: agat – akvamarin – granat – bergkrystall – jade – zirkon
Vannmannens farger: blå/grønn

Fiskene:
Obsidian beskytter og er jordbindende
Rhodonitt for følelser
Ametyst for redusere faren for avhengighet
Andre steiner: Månestein – perle – akvamarin – hematitt – jaspis – carneol – turkis – turmalin – zirkon
Fiskenes farger: blå, fiolett

Forfatteren var dominikanermunken Heinrich Kramer (1430-1505), etter hans påstand var Jacob Sprenger hans assistent, noe som i senere tid ikke kan bekreftes. Men også J. Sprenger var dominikanermunk med et stort kvinnehat.

Det hele innledes med et brev fra pave Innocent VIII, brevet er skrevet i desember 1684. Med det brevet først i boka skulle Kramer vise at pavekirken ga sitt samtykke til hekseforfølgelse.

Viktigste formål med boka var å vise at trolldom i hovedsak var en kvinneforbrytelse og at  det på den tiden var en økning av trollkvinner mente han viste at vi stod ovenfor dommedagstidene.

Kramer mente at den mentale, fysiske, moralske og åndelige svakheten hos kvinner, i kombinasjon med heftig kjønnslyst, gjorde henne til et lett bytte for satan.

Moderne ( i den tiden) kvinner klarte ikke lenger å stå i mot seksuelle tilnærminger fra demoner og siden disse demonene ga kvinner bedre orgasme enn menn ble hekseri stadig mer utbredt. Kramer var i det hele veldig opptatt av seksualitet og kvinners kjønnsdrift

Malleus maleficarum ble påbegynt etter at Kramer ble diskreditert i Innsbruck (1485). Biskopen måtte gripe inn i Kramers forfølging av kjettere og hekser, til slutt ble han jaget fra byen og erklært senil og delirisk.

Historien om en mann som mente en heks hadde stjålet kjønnsorganet hans stammer fra Kramer:

En mann er blitt overbevist om at han har mista kjønnsorganet sitt. Mannen er sikker på at den skyldige er ei trollkvinne. Han truer kvinna så sterkt at hun til slutt viser han et rede med flere kjønnsorganer i. Der holdes de i live på en diett av havre og annet korn. Mannen bøyer seg frem for å ta den lengste, men stoppes av trollkvinnen med beskjed om at den får han ikke røre, for den tilhører sognepresten.

Under rettsprosessene er det sjeldent at det blir tilstått seksuell omgang med demoner. Selv om det i mange tilfeller nok var det de rettslærde ville frem til.

Når både forfatter og assistenten hans var dominikanermunker kan man jo spekulere i hva som egentlig lå til grunn for deres forkvakla kvinnesyn og ikke minst hvor de fikk sitt kvinnehat fra…
… men det vil uansett bare være spekulasjoner…

Malleus maleficarum

Kilder:
Rune Blix Hagens bøker
Hekser – fra forfølgelse til fortryllelse
Dei europeiske trolldomsprosessane