Det ble lys i verden

I begynnelsen, for lenge, lenge siden, fantes det bare en levende skapning på jorden. Det var edderkoppen Sussistinnako. Det fantes ikke annet levende, verken insekter, fugler, dyr eller mennesker.

Edderkoppen tegnet opp en linje av mel fra nord til sør, så tegnet han en til som krysset den første, fra øst til vest. På hver side av den første linja plasserte han to små pakker. Det var to verdifulle pakker, skjønt ingen vet hva som var i dem, unntatt edderkoppen. Han satte seg ned ved siden av pakkene og begynte å synge. Musikken var lav og søt og de to pakkene akkompagnerte han ved å riste på seg som rangler. Plutselig sprang det opp to kvinner, en fra hver pakke.

På kort tid begynte det å komme folk til, de vandret rundt. Så kom dyrene, fuglene og insektene, edderkoppen fortsatte å synge inntil han hadde kreert alt levende på jord.

Men det fantes ikke lys, og etter hvert som det ble mange mennesker ble faren for at de skulle tråkke hverandre ned større. De to første kvinnene, var urmødrene for alt. Den ene het Utset, og hun var urmoder for alle indianere. Den andre var Nå-Utset og hun var urmoder for alle andre nasjonaliteter. Mens det fortsatt var mørkt delte edderkoppen folket inn i klaner. Noen ble Korn klanen, de var de første av alle. Andre fikk vite at de tilhørte coyote klanen, noen var bjørneklanen og ørneklanen, og mange andre klaner.

Etter at edderkoppen var nesten ferdig med å lage jorden, Ha-arts, syntes han det ville være fint å ha regn til å vanne den. Så han lagde Skyfolket, Lynfolket, Tordenfolket og Regnbuefolket for at dem skulle hjelpe jordfolkene på Ha-arts. Han delte også opp disse slik at de har hvert sitt gigant tre som bolig.

Det var fortsatt mørkt, men menneskene på jorden lagde seg hus ved å grave i jorden. De kunne ikke få til noe bedre for de kunne jo ikke se noen ting. Etter kort tid snakket Utset og Nå-Utset med hverandre og kom til:

”Vi vil lage lys, så menneskene våre kan se. Vi kan ikke fortelle dem det nå, men i morgen vil det være en god dag.” ”Nå er alt dekket av mørket, men etter en stund vil vi ha lys!”

Så lagde de to urmødrene, inspirert av Sussistinnako, edderkoppen, solen av hvite skjell, turkiser, røde steiner og abaloneskjell. Etter å ha laget solen bar de ham til øst. Der måtte ligge på jorden om natten, for det var ingen hus der, og det var jo mørkt. Neste dag tok de solen med på toppen av et høyt fjell og slapp han ned på baksiden. Etter litt tid begynte han å stige. Når menneskene så han ble de glade.

Mens solen var langt borte var ansiktet hans blått, ettersom han kom nærmere ble ansiktet klarere. Likevel så de ikke solen selv, bare en stor maske som dekket hele kroppen hans.

Menneskene kunne nå se at jorden var stor og landet var vakkert. Når de to mødrene vendte tilbake til menneskene sa de: ”Vi er Mødrene for alt!”

Solen lyste opp verden hele dagen, men det var ikke noe lys om natten. Så de to urmødrene tok en stor svart stein, mange gule steiner, turkiser og en rød stein for å lage månen. Slik at jorden også kunne være opplyst om natten. Men månen reiste langsomt over himmel velvingen. Og det var ikke bestandig han ga noe lys heller. Urmødrene lagde da Stjernefolket og gjorde øynene deres store og skinnende med hvite krystaller slik at de kunne lyse opp jorden.

Fritt oversatt etter en tekst av Katharine Berry Judson som har samlet sammen mange legender fra indianere over hele Amerika. Denne stammer fra New Mexico.


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *