Måneflekkene

Hva flekkene på månen egentlig er, har satt fantasien i sving over hele kloden. Her sier vi ofte at det er mannen i månen vi ser. For det er virkelig mulig å se en mann der. Nå er månen snart full igjen og da kan vi igjen fundere over det, selv om vi er opplyste nå…
Samene kan se en morder oppe, men de kan like gjerne se en tyvaktig gammel kone som en gang hadde tenkt på å stjele hele natta. Men månen lyste, så når det kom til stykket, torde ikke kona prøve seg på noe så dristig. Kona ble sint, tok tjære og kost og gikk for å tjærebre månen. Men da hun kom dit, slapp hun ikke fri. Det er henne vi kan se i månen.

Et søskenpar skulle en gang gå etter vann. De bar et bør-tre med en vasså mellom seg på skuldrene. Månen lyste fra klar himmel, og barna ville holde litt ap med mannen i månen. De vinket, pekte og plystret, og oppførte seg slett ikke så respektabelt som det høver seg overfor en eldre herre. Månen ble irritert! Han tok like så godt både barna og vassåa opp til seg for å lære dem folkeskikk. Vi kan tydelig se dem der oppe den dag i dag.

I Kina ser de at det er kaniner som stamper kanelkvister oppe på månen. Og jo tydeligere aktiviteten til kaninene er å se, desto bedre er det, for kanelkvister betyr i Kina et langt liv. I Kina har også den forestillingen levd at mannen i månen med den rød tråd bandt sammen føttene til nyfødte jenter og gutter. De to som har vært bundet sammen slik, føler seg senere tiltrukket med sterke bånd til hverandre. Lykken var å bli gift med den en har hørt sammen med.

I Nigeria finnes en stamme der troen er at mannen ikke er nødvendig for å føre slekta videre. Den store månemora sender Månefuglen til kvinnene med barna.

Månen er en stor, rund, gul ost! Det er det mange som i sin tidlige barndom er blitt fortalt. Flekkene som vi kan se på månen, er månemus. Slike månemus er noen riktig slukhalser, for så snart måneosten står der god og rund og ferdig på himmelen, så gnager og gnager alle musene av den, og osten den minker og minker. Vi kan tydelig se at til slutt er det bare igjen en tynn osteskorpe, og de eter opp den også.

Fram og tilbake på Melkeveien går travle himmelbudeier som bærer store melkespann. Det er ikke noe rart at de søler litt, så travelt som de har det, for de skal på ny og på ny lage den store himmelosten. Men i alle fall gjør melkesølet deres at vi tydelig kan se hvor de har gått over himmelen og laget Melkeveien.

Kilde: Åse Moe og Kjellrun Fosmark
fra boken: Guder, Volver og Sjamaner.
Utgitt: C. Huitfelds Forlag A/S 1998


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *