Verden blir til

En skapelsesmyte fra Pimaindianerne

I begynnelsen var det ingenting annet enn mørke. Alt var mørke og tomhet. For en lang, lang tid, mørket samlet seg, til det ble en stor masse. Over dette svevde ånden av Jord Doktoren som en stor bit av ullen bomull svever i brisen. Så bestemte Jord Doktoren seg for å skape seg et fast holdepunkt. Så han tenkte for seg selv. ”Stå fram, stå fram en eller annen plantesort” og en kreosot busk dukket opp. Han plasserte denne foran seg og satte den rett opp og ned. Men den falt over ende. Han reiste den opp på ny, men den falt over ende igjen. Dette gjentok seg enda en gang, men den fjerde gangen lyktes det han i å få den til å holde seg oppreist. Deretter tok Jord Doktoren litt støv fra brystet sitt og formet det som en flat kake. Når den var flat og støvet la seg til ro, la han den på bakken og danset oppå den. Mens han sang en magisk sang.

Etterpå lagde han noen sorte insekter, disse la igjen sort gummi på kreosot busken. Deretter lagde han en termitt som han lot jobbe med støvkaken inntil den var blitt til jord, og veldig stor. Han sang og danset oppå kaken, så den flate jorden ble stor som jorden slik vi kjenner den i dag (når denne legenden ble fortalt for lenge siden trodde også indianerne at jorden var flat) Han lagde så et rundt sky lag til å dekke over jorden, rund som husene Pima indianerne bodde i. Men jorden ristet og strakk på seg, den ville ikke holde seg i fasong. Jord Doktoren lagde da en grå edderkopp som skulle spinne sitt nett rundt endene på jorden og skylaget for å holde det fast til hverandre. Når dette ble gjort ble jorden stabil og fast i formen.

Jord Doktoren kreerte vann, fjell, trær, gress og strå, faktisk lagde han hele verden slik vi kjenner den nå. Men fortsatt var alt svart som blekk. Så han lagde en stor skive, helte vann i den og vannet ble til is. Han kastet den langt mot nord, der hvor jorden og skyene var vevet sammen. Med en gang begynte skiven å glinse og skinne. Nå kaller vi den solen. Den steg opp mot skyene, men falt tilbake til jorden igjen. Jord Doktor tok den og kastet den mot vest, der jorden og skyene var vevet sammen, det samme gjentok seg, solen steg mot skyene, men falt tilbake. Det samme gjentok seg igjen mot sør. Til slutt forsøkte Jord Doktor å kaste den mot øst, der skyene og jorden var vevet sammen. Der steg den mot skyene, høyere og høyere, den nådde det høyeste punktet og begynte å synke mot vest. Og siden den gang har den fortsatt sin bevegelse over himmel velvingen.

Enda en gang tok Jord Doktor og fylte en skive med vann, som også ble til is. Og hele historien gjentok seg, først mot nord, der ville den ikke stige. Heller ikke mot vest eller sør. Men også den steg opp og opp når den fikk komme til øst. Denne skiven klarte ikke å skinne like klart som solen. Den ble til månen. Og til denne dag så følger den solen over himmelen. Fra øst til vest.

Men Jord Doktor så at når solen og månen ikke var på himmelen så var verden like mørk som før. Så han sang sin magiske sang, tok litt vann i munnen og blåste det mot skyene, som en spray, og lagde de små stjernene. Deretter tok han sin magiske krystall og brakk den i mange biter som han kastet mot himmelen, de ble til de større stjernene. Deretter tok han vandrestaven sin, la litt aske på enden av den. Han brukte den til å male over himmelen med, og på den måten skapte han også melkeveien.

Photo: www.freedigitalphotos.net

Oversatt fra: Myths and Legends of California and the Old Southwest Katharine Berry Judson

Oversetter: Cassandra

 

Kommentarer

Verden blir til — 1 kommentar

  1. Tilbaketråkk: Den store oversvømmelsen | Silvermoon

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *